Går det bra eller?
You are here: Home \ Innlegg \ Går det bra eller?
20 oktober 2014 - 11:25, by , in Innlegg, 33 comments

Klokka er snaut fire på natta. Senga er våt av svette. Ute synger snart fuglene. Inne ligger jeg, lys våken med kroppen i spenn. Selv ikke en psykolog er immun mot styggen på ryggen.

For de som ikke har vært der, er opplevelsen av en depresjon vanskelig å forstå. Til og med for meg som har kjent depresjonen på kroppen, er det vanskelig å få kontakt med den fysiske følelsen jeg hadde den gangen, nå som jeg har det bra. Å beskrive en depresjon uten å ha kjent det på kroppen, er som å beskrive et land du aldri har vært i. Du kan ha lest stabler med bøker, og liste opp fakta til du blir grønn, men følelsen av å være der vil du aldri kunne formidle.

«Hun ska’kke se meg når jeg er nedfor
Alle gardiner er der for å bli trekt for»

Verden på vranga
Da jeg var deprimert, føltes det som å bo alene på en fremmed planet. Depresjonen kapret sanseapparatet og forvrengte alle inntrykk, både av verden og meg selv. Det som før skapte glede, ble til angst. Depresjonen handlet ikke bare om fravær av glede, men en grunnleggende mangel på vitalitet og psykologisk vern mot livets harde realiteter. Vi er omgitt av reelle farer og trusler hver dag. I normal tilstand har jeg nok som de fleste andre en sunn rustning av optimisme, positive tolkninger og gode følelser. Det gjør det enklere å se mulige løsninger. Men depresjonen fjernet denne rustningen, og jeg ble sårbar og passivisert.

«Hver dag er bare nerver og drama
Men løper fortsatt foran kamera, veiver med arma»

Selv om alle rundt meg fortalte meg at tankene jeg hadde om verden og meg selv var feil, fortalte kroppen noe annet. Bevisene satt i magen, ryggen og i senga, som hver morgen var våt av svette. Angsten var den fysiske dimensjonen av depresjonen. Den kunne være uutholdelig. Kroppen var i konstant katastrofeberedskap og jeg forventet verdens undergang rundt neste sving. Tanken på å gå ut med søpla eller treffe kjente på butikken, kunne fylle en hel dag med eksistensiell uro. Bak hvert uåpna brev, e-post, eller ubesvarte anrop, lurte en potensiell ulykke. Dagligdagse gjøremål ble store problemer, som krevde enorme mengder med motivasjon for å få utført.

«Ta’kke en telefon, rører ikke post
Ikke prøv å ringe på, døra mi er låst»

Mentale fluktruter
Mestringsstrategier, eller mentale fluktruter, er også en del av depresjonen. Tanker som i en normal tilstand er åpenbart absurde, ble plutselig en del av hverdagen. Hva skulle jeg gjøre når alt gikk til helvete, var et tilbakevendende tema. Hva var det absolutte minimum jeg kunne klare meg på, når den udefinerte katastrofen uunngåelig ville inntreffe? Jeg kunne muligens bo i telt og leve av det jeg fant i naturen. Hvis jeg var veldig heldig kunne jeg ordne en utrangert campingvogn. Joda, det kunne nok blitt trangt, men det gjorde ikke noe, for ingen ville komme på besøk. Kunne jeg i det hele tatt ha en jobb, når hodet mitt ikke fungerte? Hva kunne jeg gjøre som krevde minimal hjernekraft og der ingen forventet noe av meg? Hva skulle til for å få en jobb som plenklipper i en park eller på en kirkegård?

«Føles som jeg er i helvete
Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste
På skulderen min og minner meg på
Hvor jævla skeis det here livet mitt går»

Å ligge på sykehuset med kreft, å havne i fengsel, bli uføretrygdet eller bli plassert på et gamlehjem, virket som en fantastisk løsning. Da kunne jeg slippe forventninger og ha en legitim grunn til å bare ligge helt stille. Det å flykte fra alt ved å bosette seg på et sted hvor ingen kjente meg, eller bare være på en evig fjelltur, fremstod også som gode muligheter. Det å være i bevegelse ga en deilig, men kortvarig pause fra uroen. Egenterapien min var bilturer som jeg aldri ville at skulle ta slutt. Men da bilen stoppet var alt det samme; «you can run but you can´t hide».

«Som om ikke det er byrde nok å bære
Oppå ryggen er en spydig liten jævel
Forteller meg jeg er langt ifra den fyren jeg sku være
Burde titte ned i løpet på geværet»

Livbøyer
En av de mest dominerende tankene i den deprimerte hjernen, er at situasjonen bare vil bli verre. Det å bli frisk, få gleden tilbake, og fungere som normalt, virker uoppnåelig. Derfor jaktet jeg kontinuerlig på historier som kunne gi håp. Googling på søkeord som «ut av depresjonen», «etter depresjonen», «var deprimert», kunne fylle flere timer daglig. Mye av det som kom opp gjorde meg bare enda mer mørk til sinns. De få artiklene som handlet om folk jeg kunne identifisere meg med, som hadde kommet ut på den lyse siden, fungerte som livbøyer og ble lest om og om igjen.

«Angsten er så motherfucking ekte
Alt jeg kan å få på alle drågene og drekke
Alle fucking anklager, alt jeg kan å nekte»

Mye av smerten i depresjonen handler om skammen, det sosiale stigmaet og følelsen av å være helt alene. Depresjonen skiller ikke mellom fattig og rik, kjent eller ukjent. Utdannelse og erfaring som psykolog er en god forutsetning for å kunne hjelpe andre, men gjør det ikke nødvendigvis lettere å hjelpe seg selv. Når livet treffer oss på det svakeste punktet, tvinges vi alle i kne.

«Styggen på ryggen han sørger for at jeg blir brekt ned
Mareritta mine er så ekte og så ekle
Starter alle dager i et badekar av svette»

Åpenhet for at psykiske problemer kan ramme alle, vil kunne bidra til litt redusert smerte og litt mer håp, når alt håp er ute. Det er langt igjen til vi snakker om psykiske problemer på samme måte som vi gjør om hjerteproblemer eller vonde knær. Men for hver historie som blir delt og hver fordom som blir motbevist, tror jeg vi kommer litt nærmere. Dette er mitt bidrag.

Og til deg som har styggen på ryggen akkurat nå: DET BLIR BEDRE! Hold ut min venn.

Styggen på ryggen er en låt av OnklP & De Fjerne Slektningene, fra albumet «Slekta II» utgitt 27.10.2014 på Universal Music. Følg Onklp på Twitter @onklp

About author:
Tor Åge Eikerapen er organisasjonspsykolog i SKAGESTAD + EIKERAPEN.

33 kommentarer on "Går det bra eller?"

Maja - 20 oktober 2014 Svar

Godt formidlet. Takk for at du deler. :)

Kusine Sissel - 20 oktober 2014 Svar

Så utrolig bra skildret, Tor Åge.

Jonathan - 20 oktober 2014 Svar

Såååå bra skrevet Tor Åge.

Birgitte Kleivset - 20 oktober 2014 Svar

Utrolig at du klarer å sette ord på depresjon. Tusen takk!

Per-Arthur - 20 oktober 2014 Svar

Evnen til å beskrive egne "innvoller" er en krevende øvelse som få av oss har overskudd til... Godt gjort! Du er god!

mila - 21 oktober 2014 Svar

Yes, I had it. Depression is a BIG PAIN. But I coldn't show what pointly. You afraid to live, but to afraid to die too. Sometimes you feel so strong fire without any reason, that seems it is 1000 volts of electric shock in your body. It always starts at 11 am. Dream passed into a nightmare. I woke up like an electric shock. All day I wanted to sleep. But she could not close her eyes. Immediately began a nightmare. You could not even lie down or sit. I could barely walk without interruption. Then it was possible to somehow live. From the sounds of people from sudden movements pain in my heart increased. In the evening, it became easier, I could eat a little. I might have to answer questions. I could no longer just sit there. And in the morning it all started again. This went on for 4 months. And a few years continued in a milder form. I should not worry. Depression can come back.

Anne - 21 oktober 2014 Svar

Takk, du beskrev min tilstand.

Charlotte - 21 oktober 2014 Svar

Jeg har styggen på ryggen nå, og er alvorlig deprimert. Kjente meg veldig igjen i det du skrev, bare jeg har andre tanker som durer i hode hele tiden, som hvorfor føler jeg ikke noe for samboeren min, skal jeg ikke elske han mer, kan man en dag være super forelsket og lykkelig og våkne dagen etterpå og ikke føle noe forelskelse og lykke lengre ? Det skal jo være fysisk umulig og jeg vet det selv at det er depresjonen som driver mindfuck med meg og jeg vet jo at ting vil bli bra igjen for det sier jo leger og psykologer og andre som var der jeg er nå sier at det blir bra igjen, bare synd depresjonen ikke tillater meg selv å tro på det og angsten og tanker tar totalt overhånd. Depresjon er en forferdelig "tilstand" å være i!!

Takknemlig - 21 oktober 2014 Svar

Tusen takk. Den teksten beskrev det så inderlig godt, hvordan man har det når man er deprimert er så vanskelig å forklare til sine nærmeste. Takk.

Linn - 21 oktober 2014 Svar

Utrolig godt skrevet. Veldig, veldig bra. Takk for at du deler

M - 22 oktober 2014 Svar

Takk. Denne kan jeg vise til legen min. Så slipper jeg å skrive selv.

Hanna Kristiansen - 22 oktober 2014 Svar

Så utrolig treffende beskrevet, et lite lyspunkt i mørket. Takk.

    Malene - 22 oktober 2014 Svar

    Enig med deg !

Vilde - 22 oktober 2014 Svar

"Hva skulle til for å få en jobb som plenklipper i en park eller på en kirkegård?" Morsomt og rart å se at fler enn meg har tenkt nettopp dette.. Jeg har til tider drømt meg bort bare ved å se på vaktmesteren klippe gress utenfor blokkene der jeg bor. Det du skriver er veldig godt beskrivende for det man kan kjenne på når livet er på bunn! Heldigvis finnes det en vei opp igjen :) takk for nyttig innlegg :)

Sigrun - 22 oktober 2014 Svar

Snakk om å møte meg sjøl i døra! jeg måtte le...samme tanker, om enn litt andre tema... Så bra at du satte ord på tankene mine! Takk

Frode - 22 oktober 2014 Svar

Takk, du beskriver det ubeskrivelige slik at kanskje til og med dei upåvirka kan forstå.

Jan Gunnar Halvorsen - 23 oktober 2014 Svar

Fantastisk beskrevet, det er jo akkurat sånn det føles.

Espen - 24 oktober 2014 Svar

Takk for din åpenhet og vise ord. Det er nok mange, meg inkludert, som skulle vært mer åpne om våre egne erfaringer. Angst og depresjon kan nok karakteriseres som en folkesykdom. Det er jo synd at slike "tilstander" skal være så tabubelagt når de fleste kjenner på slike følelser en eller annen gang i løpet av livet.

Silje - 24 oktober 2014 Svar

Fantastisk bra skrevet! Kjenner meg spesielt igjen i tanken om å flykte fra alt og flytte på fjellet. Helt alene med bare meg og naturen, og ingen forventninger fra andre. Jeg er fortsatt også glad i lange bilturer, alene i mørket, eventuelt med noe musikk til.

Marit - 25 oktober 2014 Svar

Takk.

Angst - 25 oktober 2014 Svar

Tårer i øynene på meg her jeg sitter. Dette traff så veldig. Jeg har ikke depresjon en gang, "bare" angst. Men den styggen er så tung og høylydt! Takk for at du har skrevet dette

Sofie - 26 oktober 2014 Svar

Tusen takk for at du klarer å sette ord på ting jeg ikke har klart å sette ord på til mine nærmeste på over flere år. Håper dette hjelper å vise dem. Takk

Alter Ego - 26 oktober 2014 Svar

Et viktig og fantastisk innlegg!!

jonna - 26 oktober 2014 Svar

Var godt å lese dette,som om jeg skulle ha skrevet det selv.....men finner aldri ord som er forklarende nok.... Blir ikke trodd likevel,så har har holdt kjeften i flere år. Syns det er vanskelig å komme tilbake til livet...

Me-to - 26 oktober 2014 Svar

Utrolig godt å vite at en psykolog også har disse erfaringene. Takk som deler. Slet i ett år med styggen på ryggen. Hadde bare lyst til å ta mitt eget liv. Kjenner meg også igjen i det Charlotte skriver om at hun ikke elsker typen sin lenger. For vår del så heldigvis mannen min at han måtte gjøre noen grep, jeg selv begynte på utdanning nr 2. Jeg var både deprimert og utbrent. Men fikk et helt nytt liv med healerhjelp og tro på meg selv igjen. Men det er sant at det er som å være helt alene i et ukjent land. Absolutt ingen vet hvordan man har det, og de kravene som folk forventer at du skal følge hele veien er helt jævlig å håndtere. Jeg måtte kutte ut venner som tråkket på meg mens jeg lå nede. De som så meg og forsto at jeg hadde det tøft har kommet enda nærmere. Mannen min og jeg elsker hverandre mer enn noen gang. Så folkens; det går over. Og da blir det så mye bedre. Og med de blomstene som visnet har det sluppet til nye vakre blomster som gir livet mitt mer mening.

Trude Elisabeth Skaug - 27 oktober 2014 Svar

Tusen takk! Kort og veldig godt beskrevet! Har lyst å legge ut :)

Randa - 27 oktober 2014 Svar

Takk for at du delte dette... Kjenner flere som skal få lese dette, så kanskje de kan skjønne litt mer av hva jeg har vært/går gjennom... Min forklaring er tydeligvis ikke bra nok, for flertallet mener at jeg bare må ta meg sammen og slutte med "det tullet jeg holder på med"... Hah! gjerne.... Hadde det bare vært så lett så! Men jeg er på riktig vei... Jeg har gått på medisiner i et år nå. og jeg føler at jeg er på god vei til å bli meg selv igjen nå.. En deilig følelse å faktisk ha lyst til å leve... Jeg har langt igjen på mye, men optimisten i meg vokser litt mer for hver dag. Jeg har akseptert at ting er som de er og at det tar tiden det tar, og om det stort sett er ved hjelp av medisiner, så får det bare være.. De dårlige dagene er sjeldnere enn de gode dagene, og oppturene er veldig mange flere enn nedturene! Oi, dette ble mye lengre enn jeg hadde tenkt... Jeg skulle jo bare si takk for at du delte din erfaring. <3

Lindy - 27 oktober 2014 Svar

TAKK

Berit - 28 oktober 2014 Svar

Fantastisk bra skrevet. Kjente meg igjen. Ønsket også sykdommen skulle være noe fysisk! Til alle som driver å "spøler" i grøfta; det finnes en vei opp. Ikke vær redd for å ta i mot den hjelpen du kan få. Det finnes en vei, du må bare tørre å gå!! Lykke til dere som har det vondt. Jeg vet hvordan det føles.

cathrine - 30 oktober 2014 Svar

Takk!

Peder Kjøs - 5 november 2014 Svar

Flott tekst, Tor Åge!

Pia - 7 november 2014 Svar

Svært bra skrevet og illustrert. Sterkt/tøft å lese...som om du har tittet inn i mitt indre. TAKK, for delingen.

Malin - 7 februar 2015 Svar

Hei Tor Åge. Ville bare si at dette innlegget traff meg langt inn i ryggmargen, aldri har jeg opplevd en fagperson som forklarer depresjon så bra. Helsevesenet trenger flere av sånne som deg, fagfolk med brukererfaring. Jeg vil ta dette innlegget med til min behandler, og gå igjennom det med henne, hvis det er OK. Jeg mener at alle i psykiatrien kunne lært noe av dette. Takk for at du deler!

Legg igjen en kommentar

Følg oss på Facebook

Siste fra Twitter